hits

Betaler du barna dine for hver sekser de får på skolen?

Det er en stund siden jeg så et intervju med ei på TV, hun ga ungene sine penger for hver 6-er de fikk på ungdomsskolen(!). Og i følge datteren hennes var dette ett vanlig fenomen på skolen hennes. Dette gjorde meg veldig forbanna, og jeg har tenkt å skrive dette innlegget i ett par uker nå. Så her kommer det;

For de ungdommene som må "ta til takke med" 2, eller 3 sender dette ut feil signal. De jobber ofte like hardt, om ikke enda hardere for karakterene sine. Jeg har fått inntrykk av at dette er ganske vanlig nå til dags. Jeg kan jo skjønne at man vil rose barna sine, eller gi de en ekstra motivasjon. Men tenk på de andre ungdommene også, for dette blir snakket om i klasserommet eller i vennegjengen. Hvordan er det for de som må være fornøyde med en to, tre eller firer? Og det er ikke fordi de ikke gidder, men fordi de rett og slett ikke har de samme forutsetningene til å få en sekser. Å få penger for hver sekser de får er jo ikke noe vits for dem. For det er uoppnåelig. Og ja, så klart kan deres foreldre legge lista lavere. At man får penger for hver 4-er eller 5-er. Men det er uansett feil. For det er fortsatt like stort fokus på karakterer, og de som ikke får seksere vil uansett føle seg dårligere, for fokuset er jo fortsatt der. Og det fokuset er ikke sunt, ikke bare på skolen men på alle andre ting også. Det skaper utrolig mye press, og høye forventninger til seg selv på fotball- eller håndballbanen, i vennegjengen og på generelt alt.

Ros og mestringsfølelse er helt klart viktig, men jeg mener at man heller kan rose innsatsen de gjør, og ikke nødvendigvis karakteren som kommer i etterkant. For så lenge man gjør så godt man kan, kan man ikke forvente mere. Det viktigste er at de gjør sitt beste, og er motiverte. Det er ikke motiverende når man jobber og jobber og man ikke er bra nok fordi man ikke får høyeste karakter uansett hvor mye man jobber. Alle er forskjellige, og det er ikke alle som er flinke på skolen og tar alt like fort. Selv om kanskje du som mor eller far var utrolig flink på skolen så er det ikke dermed gitt at også barna dine er det. Sånn er det bare.

 

Stack of books with a red apple and a blackboard with '?' writte
Licensed from: Wavebreakmedia / yayimages.com


Og for å være helt ærlig så er det ikke verdt det å hige etter 6-ere på ungdomsskolen. For hva får du igjen for det egentlig? Ja, du kommer kanskje inn på det du vil på videregående skole uten problemer, men hei, det kunne du kanskje ha gjort med et snitt på 3,5 også. Det samme gjelder forøvrig på videregående, jeg ser fordelen med å ha gode karakterer, så klart! Hvis man vet at man vil studere medisin eller andre studier som krever høyt karaktersnitt etter VGS, så skjønner jeg jo at man helst vil gjøre det så bra som mulig. Da må man ha gode karakterer for å komme inn, men så lenge man ikke har planer om det, så er det ikke verdens undergang om man går ut med ett snitt langt under 6. Det er ikke vanlig å gå ut med bare femmere og seksere. Du er en like bra person du, selv om du ikke har fått de høyeste karakterene. Til syvende og sist så kommer ikke disse karakterene til å spille noen rolle for deg når du blir voksen. Da kan du se tilbake på det og lure på hva i alle dager du stresset så mye for. Var det verdt å ha så store forventinger til seg selv i ungdomstiden? Var det verdt å nesten nå bunnen fordi man var så opptatt av å få best mulig resultat? Var det virkelig sånn at en karakter var viktigere enn din egen helse? Var det verdt det de dagene før en prøve eller tentamen, hvor du var så stressa at du ikke klarte å sove og spise fordi du så inderlig ville ha en 6-er?

Og dette ansvaret legger jeg ikke på ungdommen selv, dette legger jeg på oss voksne. Dette presset kommer fra et sted, og det er ikke ungdommen som har skapt det. Nei, det er oss. Vi voksne, ikke bare foreldre. Men også lærere og alle andre som er et forbilde for de unge. Det eneste de ser rundt omkring på internett og i blader er suksessrike mennesker. Mennesker som i følge mediene har naila livet.

 Jeg lurer på hvordan det hadde gått med meg om jeg hadde vært 14-15 år nå. Jeg som så vidt har fått en 4-er i hele mitt liv. Jeg blir egentlig litt uvel av å tenke på det, jeg tror ikke jeg hadde taklet det presset som er nå. Mine egne foreldre har heldigvis aldri hatt fokus på karakterer, og de har alltid rost meg for min egen innsats. Men det er jo skremmende hvordan det har blitt, hvordan dette presset brer seg utover sakte men sikkert. Nå tenker jeg at vi snart har nådd toppen, nå kan det snart ikke bli verre. Er det rart mange ungdommer går på en smell psykisk? Er det rart man får prestasjonsangst og angst nå til dags? Nei, absolutt ikke! Det er så usunt som det går an å få det. Det er ikke sånn at vi får snudd dette på dagen. Men ett sted må vi begynne. Jeg håper virkelig at dette har snudd til mine egne nieser og nevøer begynner på ungdomsskolen. Og ikke minst mine fremtidige barn. Hadde det vært opp til meg hadde ikke karakterer eksistert før på videregående skole.

Uansett, det jeg vil frem til her er at vi må få bort det ekstreme fokuset på karakterer. Det er innsatsen som er viktig, og så klart er det lov til å rose ekstra når ungen din kommer hjem med en 6-er. Men til syvende og sist så er det innsatsen som teller, den kan man rose så mye man bare vil. For det er faktisk innsatsen som teller!!

Håper dere har en fin lørdag <3


Lik meg gjerne på facebook. Bare trykk <her> og trykk på liker. Så får du med deg når jeg legger ut nye innlegg.




#skole #press #forventinger #prestasjonsangst #karakterer #angst #adhd #panikkangst #depresjon #helse #psyk #helsemagasinet #hverdag #åpenhet #ærlig #livet #lørdag

2 kommentarer

Mona

02.12.2017 kl.18:40

Flott skrevet, Malin 😘

Malin

02.12.2017 kl.21:40

Mona: Tusen takk <3

Skriv en ny kommentar

Malin

Malin

28, Sel

Jeg er en veldig sosial og glad jente som i den siste tiden har fått hilse på angsten, og alt den bringer med seg. Så det er nok det det kommer til å handle om mest her inne. Men også hverdagslige ting.

Kategorier

Arkiv